Kung Fu
Kung fu (uttales omtrent som gongfo), blir gjerne brukt i vesten som en samlende betegnelse for kinesisk kampsport (kampkunst). Ordenes korrekte betydning er «dyktighet gjennom hardt arbeid», og kan benyttes i alle sammenhenger hvor man kan utvikle ferdigheter, uansett om det handler om vasking av klær, diktning eller kampsport. En kokk kan ha god Kung Fu ved å utmerke seg i sitt fag. At begrepet Kung Fu i vesten har blitt synonymt med kinesisk kampsport kommer sannsynligvis av en misforståelse i forbindelse med de første utøverne på besøk fra øst.
Det finnes bortimot hundre ulike kung fu-stiler, mange av dem med elementer som påstås å imitere dyrs bevegelser. Stilene har derfor navn etter bestemte dyr, som kneler, ørneklo etc. Stilene kan deles inn i to grener Waijia eksterne stiler og Neijia interne stiler.
Opprinnelsen til sporten er noe uklar, men de mer håndfaste sporene til dens røtter leder blant annet tilbake til en indisk munk ved navn Tat Moh. Han dro på en religiøs reise fra India til Kina, og slo seg ned i Shaolin tempelet i Fukien provinsen. Han var skuffet over munkenes svake helsetilstand, fordi god helse er viktig for å kunne utføre et strengt munkeliv med lange faster. Etter ni års studier som eneboer i en hule hadde han utviklet et sett med øvelser. Noen av dem baserte seg på yoga, og de var ment å styrke munkenes kraftgjennomstrømning (Chi), og helse. Disse øvelsene kalles Chi Kung (kraft øvelse/kraft trening) og praktiseres den dag i dag. Kung Fu, eller Whushu som det også kalles, inngikk i disse øvelsene. Det var også hendig for munkene å kunne forsvare seg fordi mange munker og templer var utsatt for banditter og lignende.
Det er flere stilarter som bruker betegnelsen Kung Fu som praktiseres i Norge i dag, blant annet Hiep Vo Mon kung-fu, Kim Son Quang kung-fu, Wing Chun, kung-fu Toa og Qwan Ki Do. |
