Karate
Karate er navnet på flere japanske kampsystemer.
Karate betyr tom eller kinesisk hånd, alt ettersom hvilket skrifttegn du skriver "kara" med. Felles for dem alle er at de hovedsakelig vektlegger effektive spark-, slag- og blokkeringsteknikker. Selv om navnet karate først ble formulert på 1930-tallet, strekker historien til karate seg helt tilbake til Shaolin-tempelet og buddhistmunken Bodhidarma på 500-tallet. Man finner også kataer som er flere hundre år gamle.
Kata er selve hjertet i de fleste karatesystemene, selve arven fra "gamledager". En kata består av en rekke teknikker og bevegelser, satt sammen i et fast mønster som skal simulere en kampsituasjon. Antallet teknikker varierer fra et tyvetalls til 50-60 teknikker, forskjellig fra kata til kata. Det som er viktig for at en kata skal være en kata, er ikke bare å kunne teknikkene godt. Det gjelder også å ha god styrke ikke bare i slag og spark, men også i blokkeringer. Armer og ben må gå synkronisert slik at ikke armene kommer før bena eller motsatt. Kampropet Kiay er også viktig. Dette kampropet blir gjentatt to eller flere ganger i en kata, ved et "høydepunkt". Kampropet er også en viktig del av kataen, og meningen er å skremme motstanderen og å bygge opp eksplosivitet og troverdighet i kataen. Ordet Kiay betyr å "rope". De fleste teknikkene er kamuflerte selvforsvarsteknikker.
Antall kataer kan variere fra stilart til stilart. Kataene kan sammenlignes med en database, hvor all informasjon ligger lagret. Denne informasjonen er alt fra enkle selvforsvarsteknikker til mer avanserte detaljer og ideer. Det er vanskelig å si med sikkerhet når de forskjellige kataene oppstod, men man vet med sikkerhet at noen av dem stammer tilbake til 1600-tallet. Det har også blitt hevdet at noen strekker seg tilbake til Kina og Shaolin-tempelet.
For å kunne gradere videre til neste grad, skal du gjennom din grads kata. Om Sensei godtar din kata, og du presterer bra under Kumite, vil du gå én grad høyere opp i systemet.
Kumite er kampdelen i karate. Tidligere kunne dette gå ganske hardt for seg, spesielt i tiden før og under 2. verdenskrig. En vanlig treningskamp kunne da ofte resultere i brukne ribbein, utslåtte tenner, knekte neser og det som verre var. Forståelig nok forsøkte man siden å finne en tryggere måte å trene kumite på. Full kontakt var ikke forsvarlig (i Kyokushinkai-stilarten har fullkontakt fremdeles en stor plass i konkurranser i dag), ingen kontakt var ikke realistisk nok, og boksehansker og vester hindret teknikker og bevegelse. Man kom til slutt fram til det vi i dag kaller "skintouch".
D.v.s. at man lærer å kontrollere teknikkene sine til en slik grad at man stopper slaget idet man berører motstanderen. Dette krever selvfølgelig god kontroll og beherskelse, og det er en av grunnene til at kihon (basic) er så viktig. I karate legger man stor tyngde på det å beherske teknikkene riktig, slik at ingen kommer til skade. Slagene er kun ment for å skape et visst bilde av hva som hadde skjedd i fri kamp. Man begynner kumite-trening først med avtalte teknikker og går gradvis videre til fri sparring.
Karate er en samlebetegnelse på mange stilarter, som har forskjellige måter å gradere på, forskjellige farger på beltene, forskjellige kataer og tradisjoner.
|
